Hva slags forhold har du til døden?

Mulig at jeg poster dette på feil sted,men jeg var usikker på hvor dette passet inn. Om det er på feil sted er det bare å flytte det. Jeg tenkte vi kunne åpne en tråd hvor vi kan fortelle litt om hva slags tanker vi selv har rundt dette?

Holder for tiden å leser en bok som heter: Døden er livsviktig skrevet av Elisabeth Kübler-Ross. Jeg har begynnt å få et naturlig forhold til døden. For flere år siden var jeg redd og ubehagelig bare ved å tenke på døden. Men noe forandret seg inni meg. Har mistet folk som stod meg nær og som jeg var glad i,uansett hvor vondt å trist det er så har jeg nå akseptert det. Det har nok alle sammen på en eller annen måte,mistet sine slektninger eller bekjendte. Men noe bare forandret seg i meg,jeg ser på døden som veldig naturlig og jeg er ikke redd for å dø lengre slik som jeg var tidligere. Vi alle vet jo at dagen vil komme før eller senere. Men jeg er trygg med tanken og vet at når min tid er inne så er det hele en mening med det. Livet varer aldri evig,jeg torr ikke heller at livet slutter om man dør. Har hatt endel diskusjoner med andre mennesker om akkuratt dette og det gjør meg bare tryggere på mine følelser mot dette som jeg føler. Jeg ser fram til den dag,men inntil videre så prøver jeg å gjøre et beste ut av livet mitt som jeg kan.

Hva slags tanker har dere rundt det med døden?

Før var jeg livredd døden, men vokste opp med at døden ble aldri diskutert. Barn skulle liksom ikke taes med i begravelsen.
Når min mor døde ble det et stort sjokk, og en større redsel. Men jeg fikk en drøm hvor jeg traff min mor igjen og hun viste meg prosessen. Da jeg våknet var jeg faktisk mye mer rolig. Jeg har opplevd mange og nære personer som har gått bort. Jeg sørger ikke for deres del, men for min egen del. Jeg vet at de har det bra på den andre siden. Når vi den dagen går bort, er det bare kroppen/skallet igjen, mens vår sjel er ute. På den andre siden ekstisterer ikke tid eller rom. Slik jeg har oppfattet det etter mine ute av kroppen opplevelser.
Det er naturlig prosess, fødsel og død. Livet er her og nå, og det skal man leve. Har som motto å leve her og nå, og nyte øyeblikkene.

Det er et fint motto du har Eva. Jeg føler det samme. Tiden er uvisst hvor lenge vi har her nede på jorden,selv om livet kan være hardt innimellom så består alt av prøvelser vi alle må gjennom. Jeg har lært meg å sette pris på at jeg har vært heldig å få delt oplevelser med de menneskene jeg har kjendt som har gått bort,mennesker som har stått meg veldig nære.. jeg er ganske sikker på at jeg vil møte de igjen. Endten på den andre siden eller i et annet liv.

Jeg er ikke redd for døden, og jeg er overbevist på at jeg skal treffe igjen alle de jeg er glad i.
Men, jeg er livredd for at noen jeg er glad i skal dø....

Jeg ble også holdt borte fra begravelser som barn!
Min farmor døde da jeg var 7 år og jeg fårsto ingenting! Etterpå når jeg hadde problemer hjemme med min mor, så stakk jeg av og far fandt meg altid nede ved farmors grav!
Da min farfar døde var jeg 16-17 år og jeg ble nektet av min mor å delta i begravelsen!

Disse to mennesker var (bortset fra min far) de beste og viktigste mennesker i mitt liv!
Jeg har heldigvis stadig min far i live! Men jeg har også mine besteforeldre hos meg, jeg møter de ofte i drømme og jeg tror de hører med blandt mine hjelpere!

Så jeg er ikke redd for døden og egentlig er jeg heller ikke redd for å miste de som jeg har kjær! Jeg er overbevist om at de stadig vil være hos meg!

Men det er klart, jeg er jo egoistisk nok til å bli lei meg og sørge hvis mine kjære går bort! Jeg tror at det er sunt å sørge også!

En føler seg så utrolig fattig og ensom, når en mister noen av sine aller nærmeste. men samtidig så tror jeg at synet på døden og det som venter på andre siden endrer seg litt, med tapet også. Uansett tror jeg det er viktig å filosofere over døden og hva som venter etter tilværelsen her på jorda. tror dette er viktig for å si farvel til jorda og finne veien videre og ikke bli hengende igjen mellom dimensjonene. når vi engang dør

Jeg tror aldri jeg har vært redd for døden. Heller ikke for å skulle dø. Før følte jeg en lengsel mot døden (ikke som i selvmord eller noe), en slags nysgjerrighet for hva som kommer etter. Jeg tror døden bare er begynnelsen på noe nytt og at det å dø, uansett hvor brutalt det er, ikke er så ille idet man faktisk dør.

Mar skrev:

Jeg tror aldri jeg har vært redd for døden. Heller ikke for å skulle dø. Før følte jeg en lengsel mot døden (ikke som i selvmord eller noe), en slags nysgjerrighet for hva som kommer etter. Jeg tror døden bare er begynnelsen på noe nytt og at det å dø, uansett hvor brutalt det er, ikke er så ille idet man faktisk dør.

Jeg tror du/ vi alle, har vært der før og at døden er porten til å komme hjem. Det som venter bak døden er nok utrolig bra. Men jeg har sett skrekkeksempler på tiden forut for døden kreft o.l.

I min familie er alle barna med i begraveler og det går helt fint. Vi prater også om døden, det er viktig å svare ungene når de stiller spørsmål.

Selv om jeg har et naturlig forhold til døden så er jeg alikevel redd for at mine barn og barnebarn skal dø før meg, må bare innrømme det.

Jeg leste boken til Elisabeth Kübler-Ross for mange år siden og synes det var en god bok, kan faktisk tenke meg å lesen en gang til.

I vår famile er også barn med i begravelser. Tror det er bra for dem Har en sønn på 9år som har vært i flere begravelser den siste tida. Jeg opplever at det har vært bra for han. Det er noe med å få med seg hele prosessen. Jeg oppleve også at det gjorde at han fikk svar på en del ting han lurte på i forhold til døden

For min egen del har jeg et helt avslappa forhold til døden. Jeg mener at vi alle er her i en bestemt periode, og kommer "hjem" igjen etterpå. Etter å ha lest en delSylvia Browne i det siste er jeg blitt enda mer overbevist om at "hjemme" er en vakker plass å være.

Dette gjør selvfølgelig at det å miste noen blir mye enklere i den forstand at jeg vet at de har det bra det de er. Det er som tidligere sagt,værst for oss som sitter igjen. Den sorgen jeg føler er på egne vegne - ikke den dødes.

Jeg mista nettop min farmor, og må ærlig innrømme at jeg ikke har hatt så god kontakt med henne påmange år - som jeg fikk etter at hun døde.

MaDonna nevner at hennes besteforeldre er blandt hennes hjelpere - det er mine også. Og jeg opplevde noe artig da farmor døde. Hun kom ganske raskt som min hjelper, og itillegg tok hun med seg min farfar som jeg aldri har kjent (han døde før jeg ble født). SÅ da fikk jeg to ekstra hjelpere istedenfor én.....

Hm...,hva forhold jeg har til døden.. .Det er helst tanker jeg skyver bort, og ikke ønsker å dvele ved.. Men joda, jeg ble tatt med i begravelser fra jeg var ganske liten.At noen døde betydde at de ble borte,og at de voksne gråt..Og jeg fikk høre "Gud tok dem hjem til seg"

Det var titt og ofte begravelser i min familie, og ellers, så gikk familien når noen i bygda døde. Jeg fikk jo også med meg de voksnes snakk om at den og den ikke var en kristen. og vi visste jo hvor DEN personen havnet!

Jeg hadde gjentatte drømmer over tid etter en onkel som døde.I dag er jeg overbevist om at han ville meg noe, kanskje si farvell. Men den gang var jeg redd, for i drømme visste jeg at han var død, og jeg sloss mot det som skjedde,til jeg våknet...

Som ten åring mistet jeg en bror i en ulykke, det var hardt..og dobbelt vondt å se min kjære mor så utslått... Begge mine foreldre er nå døde.. min største frykt er at noen av ungene mine skal dø før meg, frykter sorgen og savnet.... Jeg har veldig stor familie, mange er døde, jeg har ikke sett snurten av dem ETTER at de er død, så... Men jeg tenker jeg hadde vel blitt

Zanja skrev:

Jeg er ikke redd for døden, og jeg er overbevist på at jeg skal treffe igjen alle de jeg er glad i.
Men, jeg er livredd for at noen jeg er glad i skal dø....

Det er vel omtrent her jeg havner innenfor også...

Døden har vært noe som ikke skulle snakkes om, så jeg må innrømme at jeg fikk sjokk da min mor døde i 2003. Visste ikke hvordan jeg skulle takle det, mammadalt som jeg alltid har vært. Men i oktober 2006 skulle jeg ta en galleoperasjon som dessverre gikk litt skeis. Jeg hadde gått så lenge med det, fordi ingen trodde på meg da jeg hadde det vondt. De trodde jeg overdrev, så jeg kom meg ikke til legen før jeg hadde gått med det der i ni år. Så da de skulle operere vekk galleblæra, sprakk den inne i magen, og syra sivet ut i bukhula. Det medførte at de holdt på å miste meg. Det jeg opplevde var at jeg fikk møte mamma igjen. Hun sa at det var kjekt å se meg, men det var så alt for tidlig. Resultatet av det hele er at jeg ikke er redd døden lenger, for jeg vet at det er noe mer der. Nå har jeg daglig kontakt med mamma, og er kjempeglad for det

Oj!
Det var en sterk opplevelse!

Er sånne ting som får en til å våkne opp i alle fall. Og jeg lever jo i beste velgående, så jeg har i alle fall ingen grunn til å klage

Mye er jo sagt her om døden som jeg er helt enig i.
Det er en trøst og vite at de som er dø kommer hjem og har det bra på den andre siden.
Døde mennesker kan bli til hjelpere.
Vi som blir igjenn på jorda har et behov for å sørge.
Jeg tror ikke det er selve døden som er vanskelig, men det som kommer etter døden. Det er fordi det ikke er vitenskaplig bevist hvordan det er og være dø. Mangel på information er for meg vanskelig og takkle, og døden er mangel på information. Vi vet hva vi føler når noen nære dør, vi vet at det innebærer en begravelse, men der er mangel på information på død. Ikke det som følger med døden. Jeg velger og tro på nybegynelse, slik det står i mine tarotkort.Prinsipp er transformasjon. Døden er det universelle prinsipp som symboliserer reinkarnasjon og transformasjon.Døden er universets manifestor. I ham ligger Energien til gjenfødelse. Døden er livsprinsippet som renser grunnen, og som muligjør at det nye kan vokse frem. Døden er den fom forhindrer stagnasjon, og som gir rom for ny utvikkling.(vei nr 24,mellom tifereth og netzach. Kort nr 13)

Døden... Hva er nå det da? Jeg kan ikke si jeg går rundt og tenker så mye på det. Selvfølgelig er det jo ikke noe en ønsker å oppleve, hverken for seg selv eller andre. Jeg var tilstede da min farfar døde. Han hadde da ligget en stund på sykehus og vi visste forsåvidt at det nærmet seg. Han hadde bedt om at jeg og mine søsken skulle komme på besøk. Vi er de 3 første barnebarna og var da fra 13 til 23 (jeg var 23). Det var en opplevelse jeg sent vil glemme. Nyrene sviktet, slik at han klødde over hele kroppen. Jeg taklet ikke å se ham slik, sank bare sammen i en stol. Mannen min og broren min sto og holdt ham i hver sin hånd. Far og onklene mine hadde tatt en velfortjent pause for å få seg en matbit, da vi så hvilken vei det bar. Søstra mi løp for å hente dem, men de kom for sent. I det han døde, klemte han de to hardt i hendene og så intenst på oss alle. Så var han borte. Etter det hadde jeg store problemer med å gå innenfor sykehuset igjen. Og da min farmor lå på dødsleie, maktet jeg ikke å besøke henne. Jeg ville heller huske henne slik hun var...
Min morfar døde på en annen kant av landet, så jeg var ikke der før i begravelsen. Og han er fortsatt med meg...
Så konklusjonen må være at jeg liker ikke døden... Ikke å oppleve den på nært hold hvertfall..

Klart det er trist om noen dør, men for hvem er det trist? Da mormor døde kunne jeg ikke gå i begravelsen, så jeg var hjemme og så på himmelen. Jeg så mormor komme sammen med min morfar og tok bilde av det. Mammaen min trodde ikke det hun så og sa hærregud det er jo mormor og morfar og lurte på hvor jeg hadde det bildet fra.Hun fikk sjokk da jeg fortalte at det bildet tok jeg da begravelsen var. Jeg er veldig glad for og ha dem med meg og det er deilig og vite at de fant hverandre igjen etter så mange år.