Om ærlighet, sannhet og skam

Ærlig jeg, ja da
jeg er ærlig så det griner
sier sannheten
Men hva er egentlig sannhet?
Sannheten forandrer seg
etter hvert som jeg utvikles

Du har din sannhet
jeg har min
likevel...
la oss være venner

Tenk hvor kjedelig det hadde vært
hvis alle tenkte likt?
Hvem skulle vi diskutert med?
Hva skulle fått våre små grå
til å gå rundt?

Jeg nekter å skamme meg over
den jeg er
den jeg vil være
eller den jeg skal bli

Du som vil fortelle meg at jeg må skamme meg
Hva er det du er redd for?
Ser du sider i meg du ikke vil vedkjenne deg?
Eller kanskje jeg tør
noe du ikke tør?

Jeg har fått smaken
på å LEVE
Reagerer du på det
så er det ditt problem
ikke mitt

Så sant, så sant!

Likte det kjempe godt:)

ÅÅÅ. takker folkens Dette er vel så nært opp til anti-jantelov som man kan komme Ha tro på deg selv, la ingen få lov til å fortelle deg at det DU gjør ikke er bra.

Det var som jeg skulle sagt det selv..ja dersom jeg hadde klart å uttrykke meg like bra som deg altså..

Så flott dikt ! Det og ha tro på seg selv er ikke like lett bestandig, det er alt for mange som "kjører som idioter"(presentasjon)

Siterer Liluth jeg... Er det noe jeg ikke kan, så er det diktning..
All ære til deg Viljesterk!

Det var det jeg også trodde, at jeg ikke kunne skrive dikt. Men en dag så satte jeg meg bare ned og lot det komme det som skulle komme. Er viktig å ikke være så kritisk til det som kommer, da slipper en seg mer løs. For min del har diktskrivingen vært viktig i perioder, men diktene omhandler ikke alltid meg. Det å skrive mye i jeg-form ufarliggjør det, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Skjønner deg velig godt jeg Viljesterk. Jeg og har diktet en del og trives med det men torde aldrig legge det fram for andere. Ser anerledes på det nå